Du grønne, glitrende tre

Kronikk i Fredrikstad Blad 27.12.2016

Ved Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, går noen spesielle mus rundt med innopererte vinduer i hodeskallen. Gjennom disse vinduene kan man se musenes tanker som grønne lys fra hjernecellenes trelignende strukturer. Strukturene heter dendritter, som er det greske ordet for trær, og i mikroskopet utstråler de et vakkert, grønt lys hver gang de slipper kalsium inn i seg. Assosiasjonen til julesangen er klar, selv om det neppe var dette Krohn hadde i tankene da han skrev teksten ”Du grønne, glitrende tre, god dag!”

Det finnes en annen lysbasert teknikk for å studere hjerneceller, som kanskje er enda mer spennende; vi kan nå styre dyrs adferd ved å bruke lys. For eksempel vil mus gå direkte til en drikketank og drikke vann dersom vi skinner lys på en viss gruppe manipulerte hjerneceller. Når disse cellene aktiveres blir musen tørst. Selv om de har drukket mye og ikke har noe fysiologisk behov for å drikke, går de sporenstreks bort for å drikke når lyset blir ført inn i hjernen via en optisk kabel. Slike eksperimenter har gitt oss større innsikt i hvordan hjernen fungerer og hva slags oppgaver de forskjellige hjernecellene og områdene av hjernen innehar. Og: hvis musene alltid går bort for å drikke når disse cellene stimuleres, hva da med den frie viljen? Hva med andre grupper hjerneceller som styrer andre behov? Og hva med hjernecellene som demper disse behovene?

Det har skjedd mye i hjerneforskningen de siste 10 til 20 år. "Project mindscope", det store målet om å kartlegge ikke bare hjernen, men også bevisstheten, har fått  stadig flere ressurser, både økonomisk og teknologisk. Det har blitt utviklet verktøy slik at vi kan se mange aspekter ved hjernecellenes signaler som vi før ikke kunne se, og vi kan som sagt også ta kontroll over disse signalene. Vi vet at vår adferd er slave av våre hjernecellers aktivitet, og vi kan styre visse deler av dyrs adferd ved å bruke teknikken som heter optogenetikk.

Tankene våre består av små elektriske strømmer som blir sendt mellom hjerneceller. For å forstå tankestrømmene må vi ha mulighet til å måle den elektriske aktiviteten og helst også manipulere den. Dette har tradisjonelt blitt gjort med knøttsmå elektroder som stikkes helt inntil de aktuelle hjernecellene. Blant annet førte eksperimenter med slike elektroder til at det ble gjort en stor oppdagelse ved Universitetet i Oslo: I Per Andersens lab avdekket Terje Lømo det som på engelsk heter long term potentiation. Sammen med Tim Bliss kartla han hvordan kontaktene mellom celler styrket seg ved gjentatt bruk. Dette er prosessen bak lagring av minner. Styrkede kontakter mellom hjerneceller er hukommelse!

Videoen er tatt opp av Rune Enger og viser aktivitet i cellene som grønt lys. Jo mer grønt, jo mer calcium blir tatt inn i en celletype som heter astrocytter ("stjerneceller"). I rødt ser man kapillærer, som typisk har en diameter på 6 tusendels millimeter.

Men selv om man kan gjøre viktige oppdagelser med små elektroder har hjerneforskere ikke hatt mulighet til å måle eller manipulere aktiviteten til mange hjerneceller samtidig, for det er en grense for hvor mange måleelektroder man kan få inn i en hjerne. Og de måleteknikkene som brukes for å måle hjerneaktivitet fra utenfor hodet, for eksempel EEG og fMRI, kan bare måle samlet aktivitet fra store områder av hjernen, de har langt fra god nok oppløsning til å måle aktivitet fra enkelte hjerneceller. Med andre ord trengte forskerne nye teknikker og teknologier for å manipulere og måle hjerneaktivitet på cellenivå.

De siste årene har det kommet to slike teknikker. Teknikkene høres ut som science fiction, men de fungerer og blir brukt hver eneste dag i laboratorier over hele kloden. Med den ene teknikken, fluorescensmikroskopi, får man hjerneceller til å lyse som små lyspærer under mikroskopet når de er aktive. Med den andre teknikken, optogenetikken, kan man bruke lys for å styre hjernecellene. Begge teknikkene tar i bruk genteknologi for å få hjernecellene til å produsere proteiner som enten kan fungere som små lyspærer, de blir fluoriserende for eksempel når cellen sender et signal, eller de kan bli lyssensorer som selv kan aktivere hjernecellene. Med disse to teknikkene er vi forskere nå bedre utstyrt enn noensinne for å kunne avdekke flere av hjernens mysterier.

Et juletre er vakkert, men synet som møter deg når du ser hjernens grønne, glitrende trær lyse opp under mikroskopet er minst like vakkert. For når hjernens fluoriserende nordlys sveiper gjennom trærne gir det ikke bare en fornemmelse av hvor fantastisk naturen er, det gir også håp om at vi en dag skal kunne forstå disse signalene, deres underliggende byggesteiner og hva som forårsaker feil ved sykdom. Det gir håp om at vi en dag skal kunne kurere eller forebygge epilepsi, Alzheimer, Parkinson, multippel sklerose og psykisk sykdom.

For hva er "jeget"? Hva er sjel? Hva er bevissthet? Derom strides de lærde. I filmatiseringen av Virginia Woolfs To the lighthouse har Professor Ramsay det noe provoserende utsagnet: "The mind, Sir, is meat." Kanskje har han rett? Det er i alle fall denne halvannen kilograms tunge materieklumpen vi må forstå for å kunne kurere de ovennevnte sykdommer. Her ligger også hemmeligheten om hvordan vi tar beslutninger og hva bevissthet er. Her ligger hemmeligheten om oss selv.

Du grønne, glitrende tre, god dag!
Velkommen, du som vi ser så gjerne.

-

Les også Salme til et gammelt sinn, om hjerneforskning og Alzheimer.

Tillegg

(1) I videoen under ser man musen som blir beskrevet i teksten løpe mot drikketanken (stangen til venstre) så snart drikkecellene blir aktivert med lys. Eksperimentene er er beskrevet i artikkelen av Yuki Oka, Mingyu Ye og Charles S. Zuker, Thirst driving and suppressing signals encoded by distinct neural populations in the brain, i Nature (2014).

Mus som blir "fjernstyrt" til å drikke ved hjelp av lys.

(2) Ved bruk av optogenetikk har forskere nå (januar 2017) funnet hjerneceller i amygdala som trigger jaktinstinktet hos mus. Les mer om dette i artikkelen Scientists switch on predatory kill instinct in mice. Originalartikkelen i Cell finner du her.

Da telekabelen ble lagt over Atlanterhavet

Lord Kelvin. (Foto: wikipedia)

Kronikk i Fredrikstad Blad 15.09.2014; "Forskeren forteller" på forskning.no.

Før 1858 måtte man bruke skip for å kommunisere mellom Europa og Amerika, og det tok omtrent 10 dager å få overbrakt en beskjed mellom kontinentene.

Samme år ble den gamle og nye verden for første gang knyttet sammen med en telekabel lagt langs Atlanterhavets havbunn. En av pionerene som fikk realisert den transatlantiske telekabelen var Lord Kelvin.

Ikke bare satt han i styret i Atlantic Telegraph Company, firmaet som la denne over 3000 kilometer lange kabelen, han utviklet også mye av utstyret som ble brukt og de matematiske ligningene som beskrev strøm og spenning i en slik kabel.

I dag brukes Kelvins ligninger for å forstå en enda mer fundamental form for kommunikasjon: Hjernecellers aktivitet.

Lordens bakgrunn

Han ble født som William Thomson i Belfast i 1824, og han er kanskje aller mest kjent for sine teorier innenfor termodynamikk, som i 1892 gjorde at han fikk tittelen Baron of Largs in the County of Ayr.

Siden det allerede fantes en Lord Thomson så måtte William Thomson bytte navn da han ble adlet. Historien skal ha det til at han var så stolt av sitt arbeide med den transatlantiske telekabelen og ligningene som beskrev dens fysikk at han sterkt vurderte å kalle seg Lord Cable.

Dessverre ble ikke det noe av, og han har i stedet blitt kjent som Lord Kelvin, et navn han tok etter elven Kelvin som rant forbi laboratoriet hans i Glasgow.

I ettertid assosieres navnet hans med temperaturskalaen han fikk oppkalt etter seg, og få er klar over hans arbeid for å tilrettelegge for kommunikasjon på tvers av kontinentene.

Thomson og Whitehouse

Historien om den transatlantiske telekabelen var ikke utelukkende en suksesshistorie. Allerede før man forsøkte å legge første kabel var det disputter mellom William Thomson og Wildman Whitehouse, sjefsingeniøren i Atlantic Telegraph Company.

Thomson hadde brukt sin bakgrunn innen fysikk blant annet til å regne ut at det ville ta tid å sende signaler over en så lang kabel: ”If a cable 200 miles long showed a retardation of one-tenth of a second, one of similar thickness that was 2000 miles long would have a retardation 100 times as great, or ten seconds.”

Whitehouse, som var utdannet lege og var selvlært innenfor ingeniørfaget, stolte ikke på Thomsons utregninger. Whitehouse ble såpass indignert av Thomsons utregninger at han uttalte at kabelen i så fall ville være både praktisk og kommersielt umulig å gjennomføre.

Men heldigvis viste Thomsons utregninger også at det var en løsning på problemet. Hvis man senket motstanden i kabelen ved å bruke det reneste kopperet, ville signalet likevel gå relativt raskt over Atlanteren, slik at det var mulig å sende bokstaver med en frekvens på én bokstav per 3,5 sekunder.

Whitehouse, som var vitenskapelig leder for prosjektet, valgte å overse Thomsons innvendinger, men på bakgrunn av sine beregninger ble Thomson likevel valgt inn som styremedlem i Atlantic Telegraph Company i desember 1856.

Utfordringer og ingeniørkunst

Første forsøk på å strekke kabelen over Atlanterhavet endte da kabelen knakk etter 610 kilometer. Thomson fulgte igjen opp med sin brilliante matematiske tilnærmingsmetode og regnet ut kreftene som rev og slet i kabelen under en slik legging, han regnet ut hvilken bane kabelen ville følge under vann og vinkelen den ville treffe havbunnen med ved en gitt utleggingshastighet.

Han utviklet også en mottaker som var følsom nok til å motta de svake signalene han hadde beregnet at kabelen ville gi, en mottaker som kunne erstatte Whitehouse apparatur.

Kartet viser hvor kabelen fra 1858 ble lagt. (Foto: Wikipedia)

Whitehouse fortsatte å overse Thomsons innvendinger, men styret lyttet til Thomson og i neste forsøk, i 1858, la de kabelen slik Thompson foreslo og med den kopperrenhet som Thomson anbefalte.

Etter mange strabaser lå endelig den første kabelen ferdig over Atlanteren 5. august 1858.

Transatlantisk kommunikasjon

Kabelen knyttet nå de to kontinentene sammen og den første beskjeden ble sendt mellom den gamle og den nye verden, hvorpå Dronning Victoria og president James Buchanan sendte hver sin melding og gratulerte hverandre med dette nye vidunderet.

President Buchanans skrev: ”May the Atlantic telegraph … prove to be … an instrument destined by Divine Providence to diffuse religion, civilization, liberty, and law throughout the world.”

Gleden var imidlertid kortvarig. På vestsiden av kabelen satt Thomson og på østsiden satt Whitehouse. Whitehouse insisterte på å bruke sin sender og mottaker og han insisterte på at signalet skulle sendes med en styrke på 2000 volt, noe som resulterte i at kabelen ble svidd av.

Allerede i september var det umulig å sende signaler gjennom kabelen. Pressen slaktet prosjektet, konspirasjonsteorier om at kabelen aldri hadde eksistert florerte, og selv fremtredende forskere gjorde narr av Thomson og Whitehouse.

James Clerk Maxwell, en annen av historiens største fysikere, diktet til og med en sangtekst om dette feilslåtte prosjektet. I ”The Song of the Atlantic Telegraph Company”, skriver han blant annet: ”No little signals are coming to me; Under the sea; Under the sea;” Men sangen ender optimistisk: “For we'll twine, twine, twine; And spin a new cable, and try it again; And settle our bargains of cotton and grain; With a line, line, line,— A line that will never go wrong.”

Om Thomson ble inspirert av sangen vites ei. Whitehouse fikk sparken og med Thomson ved roret ble de to kontinentene igjen knyttet sammen i 1866, og vi har vært sammenknyttet siden. Thomson og andre ledere for prosjektet ble slått til riddere 10. november 1866.

Hjernecellers kommunikasjon

Lord Kelvin var en tusenkunstner. Ikke bare var han en fantastisk fysiker og matematiker, han var også en praktisk anlagt ingeniør som stadig oppfant apparatur for å løse praktiske problemer.

For de fleste vil han bli husket som Lord Kelvin, og assosiert med temperatur og termodynamikk. For meg vil han for alltid være Lord Cable, mannen som gjorde transatlantisk telekommunikasjon mulig og som også, helt utilsiktet, la grunnlaget for å kunne forstå hvordan hjernens mikroskopiske kabler fungerer.

Hadde han levd nå ville han garantert brukt sine ligninger til å studere dette universets mest spennende og komplekse organ, sjelens bosted: hjernen.

"Hjernekabler." Den hvite streken er 0.1 mm lang. (Foto: Wikipedia) 

-----------
Kronikken ble skrevet i forbindelse med Forskningsdagene (17.-28. september 2014), som hadde kommunikasjon som tema. Det var arrangementer over hele landet. Vi i Letten Centre/GliaLab ved Det medisinske fakultet ved UiO hadde utstilling på Universitetsplassen i Oslo 19.-20. september (bod nr. 31).

Fortidens jernbanetrasé?

Det er besluttet at jernbanen skal gå gjennom både Sarpsborg og Fredrikstad sentrum. Andre forslag til trasé, langs E6 eller over Rolvsøy, er forkastet for lenge siden. Blir det mer mas og flere omkamper nå så står vi i fare for å falle ut av gjeldende Nasjonal transportplan.

Selv tilhører jeg gruppen som har vært enig i valget om at toget skal stoppe i sentrum av begge byer. I tillegg bor jeg i området like ved den planlagte Grønli stasjon, og jeg er togpendler, så for meg vil den foreslåtte løsningen være glimrende. Så hvorfor skriver jeg ”fortidens jernbanetrasé”? Fordi en revolusjon i samferdsel er i gjære. Så vidt meg bekjent har denne revolusjonen ikke blitt hensyntatt under planleggingen, hverken av jernbanetraséen eller de store, nye veiprosjektene i Nedre Glommaregionen. På trappene står en game changer: selvkjørende biler.

Da det ble vedtatt at den nye jernbanen gjennom Fredrikstad-Sarpsborg skulle ha stasjoner i begge byers sentra var selvkjørende biler en utopi få tok seriøst. Dette har forandret seg. Det er nå like før selvkjørende biler og minibusser slippes løs på enkle veistrekninger rundt om i verden. I løpet av relativt kort tid vil de slippes løs i trafikken generelt. Spørsmålet er ikke om det kommer selvkjørende biler og minibusser, spørsmålet er om det tar 2 år eller 30 år før selvkjørende biler er vanlig. 

Les kronikken "Planlegg for selvkjørende biler"

Slik jeg ser det er vi i ferd med å gå i den klassiske fellen nok en gang, ved at vi planlegger morgendagens prosjekter basert på gårsdagens teknologi. For hva var det folk ønsket seg på tiden da Edison oppfant lyspæren? De ønsket seg stearinlys som var enda mer lyssterke, billigere og varte lenger.  Hva var det folk ønsket seg på tiden da Henry Ford begynte å produsere biler? De ønsket seg raskere og sterkere hester. Bedre hestemøkkhåndtering. Kun et fåtall så for seg de store omveltningene bilen og lyspæren ville medføre. Og nå planlegges jernbane og veier i Nedre Glommaregionen, såkalt hundreårsprosjekter, så vidt meg bekjent uten å utrede, uten en gang å nevne eller tenke tanken om, hvordan selvkjørende biler vil forandre samferdselen i regionen.

Så hvordan vil selvkjørende biler og busser påvirke samferdselen? I stedet for store busser som går hvert kvarter vil det være mindre enheter som går kontinuerlig, hvert minutt. Flere vil antakelig bruke disse flåtene av små kollektive kjøretøy. Kjøretøyene vil bli mer individualisert, med langt flere stoppesteder, kanskje vil de til og med hente deg der du bor. Hvis vi tør våge, rent teoretisk, å tenke oss en stasjon på Rolvsøy, så vil et scenario med en flåte av selvkjørende kollektive biler gjøre at omtrent 100 000 mennesker i Nedre Glommaregionen vil kunne gå ut i veien, bli plukket opp av en selvkjørende bil, og være på Rolvsøy stasjon i løpet av 10 minutter. Med andre ord kortere tid enn det de fleste togpendlere bruker på å gå eller sykle til togstasjonen i dag. For ikke snakke om alle de som hver morgen pendler inn til våre bysentra med bil for å ta tog til Oslo – en totalt ulogisk retning å pendle da morgentrafikken inn til våre bykjerner bør være forbeholdt de som faktisk må inn til byene.

Olli, en liten, selvkjørende buss som er i ferd med å slippes ut på utvalgte steder i byer som National Harbour, Las Vegas, Miami, Berlin, København og Canberra. Link

Når planleggingen har tatt år på år på år på år, og det nå synes klart at det kommer til å komme en game changer før prosjektet er ferdigstilt, mener jeg man i det minste må ta en rask og kort utredning på om dette momentet forandrer grunnlaget for beslutningen om at jernbanen skal gå innom begge bysentra. Å bygge togstasjoner i og jernbane gjennom Fredrikstad og Sarpsborg sentrum er dyrt, det er svært mange private og offentlige bygg som må rives,  til og med en stor skole må jevnes med jorden, og da må man være sikker på at dette sentrumsalternativet er langt bedre enn alternativene, for eksempel med felles stasjon på Rolvsøy.

For meg har åpenbaringen om at selvkjørende biler snart blir en realitet totalt snudd dette på hodet: med selvkjørende biler er det ikke bare slik at sentrumsalternativet ikke er så mye bedre at det rettferdiggjør raseringen av langt flere bygg og boliger, jeg mener at Rolvsøyalternativet faktisk vil være bedre, også dersom man ser på kollektivtilbudet uavhengig av de ekstra utgiftene og ekspropriasjonene som sentrumsalternativet fører med seg. Med selvkjørende biler må toget konkurrere på tid. Det må være raskt. For hvis Sarpinger som pendler til Oslo likevel bruker selvkjørende bil inn til togstasjonen, hva er incentivet for at de skal ta toget fra Sarpsborg hvis det går fortere å kjøre selvkjørende bil inn til Råde og hoppe på toget der? Og hvorfor skal de ikke kjøre hele veien inn til Oslo?

Gjennom en helhetlig planlegging av jernbanestasjon, ny 109-vei og ny bro over Glomma, vil Nedre Glommaregionen kunne bli Norges spydspiss i kollektivtransport, med selvkjørende minibusser og biler som går mellom byene og som mater toget. Dette vil bringe med seg lokale, innovative arbeidsplasser, noe området sårt trenger.

Med store, nært forestående veiprosjekter i Bypakke Nedre Glomma, ny 109-vei og ny bro over Glomma, samt ny jernbanetrasé, bør Ketil Solvik-Olsen sette ned en gruppe bestående av representanter fra Jernbaneverket, Statens Vegvesen, Østfoldbanen, NSB, lokale politikere og noen med kompetanse innenfor selvkjørende biler, som kan se helhetlig på hvordan selvkjørende biler vil påvirke samferdsel i Nedre Glomma. Spesielt bør de se om dette nye momentet, selvkjørende biler, er av vesentlig betydning for lokalisering av jerbanetraséen og jernbanestasjonene i Sarpsborg-Fredrikstad. Jeg snakker ikke om en årelang, ny utredning, men en rask utredning som viser at de ansvarlig for disse prosjektene i det minste har vurdert fremtidens samferdsel i lys av fremtidens teknologi. Og skulle man likevel ende på at selvkjørende biler ikke forandrer synet på at vi skal ha jernbanestasjoner i sentrum av begge byer, så vil en slik utredning likevel være nyttig. Den vil starte tankeprosessen om hvordan fremtidens kollektivtrafikk skal utformes i Nedre Glommaregionen.

Planlegg for selvkjørende biler!

Kronikk i Fredrikstad Blad 7. juni 2016

Vi står overfor den største omveltningen innen samferdsel siden bilen erstattet hesten. Innen relativt få år vil veiene være fulle av selvkjørende biler. Samtidig planlegges flere store veiprosjekt, togstasjoner og nytt dobbeltspor i Nedre Glommaregionen. Ved planlegging av disse store prosjektene må det tas hensyn til hvordan selvkjørende biler kommer til å revolusjonere samferdsel.

Bare så det er sagt: at det vil komme selvkjørende biler er ikke en spådom. Det er ikke science fiction eller vidløftige fremtidstanker som kanskje, kanskje-ikke blir realitet. For å bruke ordene til forfatteren William Gibson: ”The future is here. It’s just not evenly distributed yet.” Fremtiden er her. De selvkjørende bilene er her allerede, de må bare bli et lite hakk bedre før de slippes fritt løs på veiene. Det vil skje snart.

For selvkjørende biler fungerer allerede ganske bra. Googles selvkjørende biler har lenge kjørt rundt i vanlig trafikk i flere byer i USA, riktignok med sjåfører som sitter klare til å gripe inn dersom det skulle oppstå en farlig situasjon. Det største problemet er at de selvkjørende bilene rapporteres å være noe defensive i kjørestilen, de klarer ikke å tolke den sosiale interaksjonen mellom trafikanter som ofte oppstår i bykjøring.

Et annet firma som tar sikte på å bli en stor aktør innenfor elektriske, selvkjørende biler er Tesla. Høsten 2015 lanserte de en autopilot som gjorde deres biler selvkjørende på motorveier og andre enkle veistrekninger. Man kan også laste ned en applikasjon på mobilen som gjør at man ved et enkelt tastetrykk kan få bilen til å kjøre ut av garasjen og gjøre seg klar til avgang på et forhåndsbestemt sted i oppkjørselen. Apple skal også være i ferd med å kaste seg inn i kampen om selvkjørende biler. De værer at dette vil bli den neste store samfunnsmessige og teknologiske omveltningen.

Alle de store tradisjonelle bilselskapene og andre eksperter innen feltet er enige om at selvkjørende biler vil bli en realitet. Spørsmålet er når dette vil skje. De mest optimistiske anslagene sier 2 år, de mest konservative anslagene sier 30 år.

Elon Musk, eier av Tesla, står bak et av de mest optimistiske anslagene. Den 10. januar i år uttalte han på Twitter at om ca 2 år vil du kunne få bilen din til å hente deg hvor som helst. Han tok eksempelet om at bilen er i New York og du selv i Los Angeles. Ved et tastetrykk på mobilen vil bilen kjøre og hente deg eksakt der du er. Bilen vil selv stoppe og lade seg opp på veien. Den samme Musk har også uttalt at om 6-7 år vil  halvparten av nyproduserte biler være fullstendig selvkjørende.

In ~2 years, summon should work anywhere connected by land & not blocked by borders, eg you're in LA and the car is in NY

— Elon Musk (@elonmusk) January 10, 2016

Elon Musk er altfor optimistisk, sier mange. Men merk at GM sier de vil selge selvkjørende biler i 2020, BMW sier de skal selge selvkjørende biler i 2021, Ford sier 2020, Toyota 2020, US Secretary of Transportation sier selvkjørende biler vil være over hele verden i 2025, Google sier 2018.  Med andre ord vil det være overraskende dersom vi ikke i løpet av 10 år har selvkjørende biler på veiene her i Norge.

Planleggingen av hvordan vi skal tilrettelegge for denne nye epoken innenfor samferdsel bør derfor starte nå. For dette vil påvirke livene våre kolossalt, til det bedre. Det er vanskelig å spå akkurat hva slags forandringer denne revolusjonen vil bringe med seg, men noen punkter er relativt sikre. Flere vil ta i bruk bil. Det vil bli en utstrakt og billig taxinæring – Uber har allerede startet planleggingen av dette og de har uttalt at de vil ha en stor flåte av selvkjørende biler i 2030. Innenfor området Sarpsborg-Fredrikstad vil man ikke lenger ta tog eller buss, man vil bruke selvkjørende taxi som tar oss fra dør til dør. Tog og buss (som også vil være selvkjørende) vil være forbeholdt lengre distanser. Det vil være mindre behov for sentrumsparkering, men større behov for levering- og hentesoner og tiltak som gir god trafikkflyt.

Nedre Glommaregionen står overfor noen store beslutninger innenfor samferdsel. Det kommer nye løsninger for riksvei 110, 111 og rundt av/påkjøringer til E6. Det diskuteres også sted for ny bro over Glomma, ny/bredere RV-109 med mulig busstrasé og nye togstasjoner som er vedtatt at skal ligge i respektive bysentra (dessverre, med selvkjørende biler vil det antakelig være mer hensiktsmessig med én felles stasjon for Sarpsborg-Fredrikstad utenfor bykjernene).

Det er viktig at vi i slike store byggeprosjekter tar selvkjørende biler inn som et moment i planleggingen. Togstasjonene må få tilstrekkelig med levering- og hentesoner og veier må merkes og bygges på en måte som gjør de best mulig egnet for selvkjørende biler. Selvkjørende biler kommer til å være på veiene før mange av disse store prosjektene står ferdige, så det er viktig at vi planlegger for dette nå.  For fremtiden er ikke jevnt fordelt. La fremtiden komme tidlig til Nedre Glommaregionen, det vil være arbeids- og tidsbesparende for oss alle!

Tillegg
Se den fantastiske reaksjonen til en eldre dame som kjører med Teslas autopilot for første gang:

Andre linker:

Referanser til årstall/bilprodusenter

Via Apple Watch åpnes garasjen og bilen kjører automatisk ut