For slik er hukommelsen: minnene lagres og frembringes på forskjellig vis, etter hvilken sammenheng, hvilket sted og hvilken tid minnene ble til, og etter hvilke sansestimuli som nå frembringer disse minnene. Vi vet en god del om hvordan hukommelsen fungerer. Likevel er det langt på vei et mysterium akkurat hvordan minnene lagres og frembringes i hjernen. Vi forstår heller ikke mekanismene bak sykdommer som angriper hukommelsen, slik som Alzheimers sykdom. Hva gjør at den gamle damen har mistet sin glød og ikke lenger kjenner oss igjen? Kan vi gjøre noe med tristheten? Kan hun fortsatt leve sin romjulsdrøm?
Innen hjerne- og hukommelsesforskning har vi mange norske helter. Det hele begynte med en av de største: Fritjof Nansen. I 1888 var han den første nordmann som tok doktorgrad i nevrovitenskap. I sin avhandling studerte han nervecellers utseende. Han gjorde funn som tydet på at hjernens celler er fysisk adskilte, men at de strekker seg mot hverandre og møtes i det som nå heter synapser.
Senere, i etterkrigstiden, vokste det frem et sterkt nevrovitenskapmiljø i Oslo. Blant annet oppdaget Terje Lømo hvordan styrken til disse synapsene endres når hjernecellene stimuleres. Dette er en sentral mekanisme for hukommelse. Oppdagelsen ble gjort i Per Andersens lab, og det var også der våre nye, norske nasjonalhelter, ekteparet Moser, begynte sin forskerkarriere. Som kjent fikk de Nobelprisen for «hjernens GPS», også dette en sentral del av hukommelsessystemet.
Men kan kunnskapen vi har opparbeidet oss i Norge og andre steder hjelpe vår gamle dame? Foreløpig svært lite, dessverre. Vi har ikke klart å avdekke hva som forårsaker Alzheimers sykdom. Vi vet at det legger seg plakk rundt hjerneceller og at dette er med på å drepe hjerneceller, men foreløpig vet vi ikke hvordan dette kan forhindres.
Hjernen må på en eller annen måte kvitte seg med avfallsstoffer, de må dreneres ut. I Erlend Nagelhus sin gruppe ved Universitetet i Oslo forsker vi nå på hjernens drenasjesystem. Kanskje blir denne drenasjen dårligere for enkelte og kanskje dette forårsaker Alzheimers sykdom?
I 1992 fant Peter Agre at røde blodceller har små dedikerte tunneler, aquaporiner, som frakter vann ut og inn av cellen, og i 1997 fant Erlend Nagelhus og Ole Petter Ottersen i samarbeid med Peter Agre at gliaceller - en type hjerneceller som har utløpere rundt blodårer - har en stor tetthet av slike aquaporiner. I 2003 fikk Peter Agre Nobelprisen for oppdagelsen av aquaporiner, men forskningen på rollen til aquaporiner i hjernen er fortsatt høyaktuell. Hvor viktige er aquaporinene for hjernens drenasjesystem?
Dette er komplekst, og for å forstå den mulige drenasjeeffekten bygger vi nå matematiske modeller og gjør datasimuleringer av hvordan vannet flyter gjennom og mellom hjerneceller. For så kompleks er vår hjerne at medisinere, fysikere, biologer, psykologer, informatikere og matematikere må gå sammen for å kunne forstå hjerneprosessene. Hjerneforskning har derfor blitt den store tverrfaglige smeltedigelen som samler vitenskapskvinner og -menn med forskjellig bakgrunn rundt ett mysterium, rundt universets største mysterium: hjernen.
Hva kan vi så gjøre for vår gamle dame mens vi venter på at forskningen skal avdekke naturens hemmeligheter og finne løsninger for de syke? En nevrolog og forfatter som heter Oliver Sacks har et godt forslag. Han har skrevet flere interessante bøker om hjernen og om hukommelse. I hans mest kjente bok skriver han om sin erfaring med en pasientgruppe som i tiår har vært helt utenfor kontakt med omverdenen, men som ved et mirakel våkner opp etter at de får en ny type medisin. Boken heter Awakenings og er filmatisert med Robin Williams, som selv ble offer for depresjon og demens, i hovedrollen.
Dessverre viste medisinen seg ikke å være en varig mirakelkur. Men i mange tilfeller har Oliver Sacks tatt i bruk et annet middel for å få til en liten oppvåkning. Han bruker musikk. Mange pasienter med Alzheimers sykdom kan kvikne betraktelig til dersom de får riktig type musikk på ørene. Musikk de lyttet til og likte da de var unge. Noen av de som er hardest rammet av Alzheimers sykdom, og som knapt har noe språk, kan med ett begynne å synge. Humøret stiger og de utstråler velvære.
Så hva kan vel være bedre enn å benytte romjulen til å ta med en musikkspiller og la bestemor få på seg høretelefoner og få lytte til Prøysens Romjulsdrøm? Og hvis du virkelig vil være med å hjelpe fremtidens bestemødre så les Oliver Sacks’ bøker. Les «The man who mistook his wife for a hat», les «Hallucinations», les «Musicophilia». Bli med på dette århundrets største reise. Bli med på ferden mot å forstå hjernen.
Men aller først: benytt romjulen til å besøke din bestemor. Syng en julesang for henne. Og mens orkesteret spiller og vi venter på bedre tider kan vi gjøre Prøysens Romjulsdrøm til handling. «For saligheta er et bæssmorfang.»
---
Tillegg
Proustian Effect
"And as soon as I had recognized the taste of the piece of madeleine soaked in her decoction of lime-blossom which my aunt used to give me (although I did not yet know and must long postpone the discovery of why this memory made me so happy) immediately the old grey house upon the street, where her room was, rose up like a stage set to attach itself to the little pavilion opening on to the garden which had been built out behind it for my parents (the isolated segment which until that moment had been all that I could see); and with the house the town, from morning to night and in all weathers, the Square where I used to be sent before lunch, the streets along which I used to run errands, the country roads we took when it was fine. And as in the game wherein the Japanese amuse themselves by filling a porcelain bowl with water and steeping in it little pieces of paper which until then are without character or form, but, the moment they become wet, stretch and twist and take on colour and distinctive shape, become flowers or houses or people, solid and recognizable, so in that moment all the flowers in our garden and in M. Swann's park, and the water-lilies on the Vivonne and the good folk of the village and their little dwellings and the parish church and the whole of Combray and its surroundings, taking shape and solidity, sprang into being, town and gardens alike, from my cup of tea."
Marcel Proust i Remembrance of Things Past, Volume 1 - Within a Budding Grove.
Hjernen som elektrokjemisk maskin
Hjernen er en elektrokjemisk maskin. Dette ses tydelig i videoen om Oliver Sacks og hans pasienter som inspirerte boken/filmen Awakenings [link]:
