Når vi hører ordet ”intelligent” ser vi ofte for oss en bustete forsker ved navn Albert Einstein. Einstein var unektelig intelligent. Ved hjelp av matematikk og tankekraft klarte han å utlede flere av fysikkens viktigste naturlover. Men hva er egentlig intelligens?
Hvis vi fortsetter å se for oss Einstein og arbeidet han gjorde kan vi si at intelligens er å ha evne til å løse avanserte problemer. Men det er mange andre kjennetegn ved intelligens. For eksempel evnen til å lære, evnen til å se mønster, evnen til å abstrahere og resonnere og evnen til å overføre kunnskap fra ett felt til et annet. I praksis handler intelligens om vår evne til å forutsi framtiden og planlegge deretter. Språk og matematikk kan være viktige verktøy i denne prosessen, men ikke nødvendige. Dyr som hunder og aper kan også sies å være intelligente. De senere år ser vi også at dataprogrammer kan være intelligente. Dataprogrammer kan nå løse avanserte problemer som for få år siden var forbeholdt mennesket. Det er dette som kalles kunstig intelligens.
Intelligens er med andre ord sammensatt. Man kan snakke om kreativ intelligens og emosjonell intelligens, og man kan være intelligent innenfor spesifikke områder, for eksempel matematikk eller språk. Mennesker som er intelligente innenfor ett område er ofte intelligente også innenfor andre områder. Allerede i 1904 publiserte den engelske psykologen Charles Spearman en artikkel som viste at engelske skolebarn som gjør det bra på skolen, gjerne gjør det bra i mange av fagene. Han så at dersom en elev gjør det bra i for eksempel engelsk, er det en ganske stor sannsynlighet at eleven gjør det bra også i matematikk. Dette var overraskende, da det ikke er en åpenbar overføringsverdi mellom de to fagene. Spearman mente at vi kan ha intelligens innenfor gitte, smale områder, og han definerte også en generell intelligensfaktor, ofte referert til som g-faktor, som var et mål på generell intelligens.
Innenfor kunstig intelligens skiller vi også mellom smal intelligens og generell intelligens. Kunstig smal intelligens er et dataprogram som er utviklet for å løse én spesiell oppgave. Det kan være et dataprogram som gjenkjenner en type kreft i medisinske bilder eller et dataprogram som kan spille sjakk. Det er lenge siden dataprogrammer var bedre enn de beste mennesker i sjakk, og nå ser vi at mennesket blir forbigått av kunstig intelligens i område for område. Dette gjelder ikke bare innenfor relativt enkle brettspill, det gjelder også for mer komplekse problemer som gjenkjenning av forskjellige objekter i bilder. Men, og dette er viktig, mennesker skiller seg likevel fra de mest kraftige dataprogrammene ved at mennesker har generell intelligens. Foreløpig er vi langt unna å lage kunstig generell intelligens. Det betyr også at vi er langt unna å kunne utvikle en robot som er lik oss mennesker og som kan hjelpe oss med å løse mange forskjellige typer oppgaver i hjemmet.
Det er intelligens som har ført til menneskehetens store fremskritt de senere årene, og som har gjort at vi nå lever langt bedre liv og har doblet levealderen de siste to hundre år. Vi er nå i startgropen av feltet kunstig intelligens, hvor intelligent programvare kan hjelpe oss med alt fra medisinsk diagnostisering og utvikling av nye medisiner til automatisering av prosesser i industrien og kanskje også selvkjørende biler. Denne intelligenseksplosjonen som vil skje de neste årene må Norge ta del i, og det er vi er godt skikket til å kunne gjøre.
Vi har en lang og god tradisjon i Norge for å forstå intelligensens byggestener gjennom fremragende hjerneforskningsmiljøer. I 1966 avdekket Terje Lømo viktige mekanismer for hukommelse i labben til Per Andersen ved Universitetet i Oslo, og arven derfra har gått videre og resulterte også i at Edvard og May-Britt Moser fikk Nobelprisen for sine oppdagelser av mekanismer bak stedsans.
Nå satses det også friskt på kunstig intelligens i Norge, blant annet ved at de fleste sterke akademiske institusjoner forener sine krefter i samarbeidet NORA.ai. NORA.ai er et bredt samarbeid innenfor kunstig intelligens i Norge. Når vi i NORA.ai i høst holdt en nordisk konferanse i kunstig intelligens var det både faglig interessant og symbolsk viktig at hjerneforsker og nobelprisvinner Edvard Moser holdt konferansens åpningsforedrag.
Grunnlaget for kunstig intelligens er å ha gode algoritmer, gode datamaskiner (regnekraft) og ikke minst gode data. I Norge har vi en høy grad av digitalisering, og disse dataene kan være et springbrett for å utvikle gode algoritmer som kan hjelpe oss å løse komplekse problemer. Innenfor kunstig intelligens samarbeider akademia også i stadig større grad med næringsliv og offentlig sektor. Med fortsatt fokusert satsing kan vi i Norge øke vår intelligens og vår verdiskapning ved å ta i bruk intelligente dataprogrammer. Her må også Østfold og Fredrikstad kjenne sin besøkelsestid.
Det vil være uintelligent ikke å satse på intelligens.
