Ishiguro ble tildelt Nobelprisen i Litteratur i 2017. I mars 2021 kom hans første roman etter at han mottok Nobelprisen. På omslaget står det ”Klara er en Kunstig Venn – en form for kunstig intelligens utviklet for å hjelpe unge mennesker inn i voksenlivet.” At en nobelprisvinner i litteratur skriver om kunstig intelligens vekket naturlig nok min nysgjerrighet.
Spoiler alert: hvis du skal lese romanen bør du stoppe lesingen der grønn tekst slutter.
Dataspill har gjort at min sønn har vært interessert i teleportering. Han har spurt meg om det i fremtiden kan gå an å bli teleportert til et annet sted. Kan vi sende all informasjon om meg til et annet sted i universet og så gjenskape meg der, atom for atom? Og så kom det store spørsmålet: Ville det da være meg? Ville bevisstheten min være med? Og hva ville skje dersom jeg samtidig ble igjen på samme sted, med andre ord, hva ville skje dersom maskinen kopierte meg og det ble to av meg i universet? Kan min bevissthet være to steder samtidig?
Vår konklusjonen fra dette tankeeksperimentet er at bevissthet antakelig ikke kan teleporteres. Men har det egentlig noe å si for andre om min bevissthet ikke blir med i teleporteringen? Kan utenforstående merke forskjell dersom det blir skapt en ny person som er en identisk kopi av meg?
I sin siste roman har Ishiguro laget et univers hvor han studerer lignende spørsmål.
Klara er en robot. Klara blir kjøpt av Josie og moren for at Josie, som i perioder er syk, ikke skal være ensom. Klara er avhengig av lys for å få energi, og Klara utvikler en tro om at solen har gudommelig kraft. Fra butikkvinduet, der Klara sto til utstilling før hun ble kjøpt, iakttok hun en tigger og hans hund som hun var overbevist om at lå døde på fortauet. Da solen kom fram så hun dem få kraft og bli levende. Når Josie senere blir svært syk tror Klara derfor solen kan hjelpe henne.
Romanen har Klaras synsvinkel, vi følger hennes refleksjoner og vi får straks følelsen av at hun har høy grad av empati med mennesker. Hun virker langt mer empatisk enn moren og de andre menneskene i boken, og refleksjonene og observasjonene hun gjør er relativt menneskelige.
Men Klara er annerledes enn et menneske og hun oppfattes også annerledes. En kveld da moren drikker sin vin forteller hun hvor glad hun har blitt i Klara og hvor mye roligere Josie har blitt etter at Klara kom til familien. Så spør hun: ”Savner du butikken?” Klara svarer at det hender hun tenker på butikken og de andre kunstige vennene som var der. Moren svarer: ”Det må være fint. Å ikke savne ting. Ikke lengte etter å komme tilbake til noe. Ikke se seg tilbake hele tiden. Alt må bli så mye mer …”
Leseren oppfatter imidlertid helt klart at Klara har følelser. En dag skal moren, Josie, husholdersken og Klara på utflukt til en foss, men moren oppdager at Josie er syk. Det blir en krangel og det ender med at Klara og moren drar på utflukten mens Josie og husholdersken er hjemme. I bilen sier moren: ”Noen ganger må det være deilig ikke å ha følelser. Jeg misunner deg.” Klara tenker seg om, og svarer: ”Jeg tror jeg har mange følelser. Jo mer jeg observerer, desto flere følelser får jeg tilgang til.”
Da moren og Klara er ved fossen utspiller det seg en noe merkelig scene der moren vil at Klara skal etterape Josie. Klara ble opprinnelig kjøpt fordi hun var ekstra oppmerksom. Hun etteraper Josie godt, og moren er fornøyd. Men Klara blir bedt om å ikke fortelle dette til Josie.
En dag skal Klara bli med til byen for å følge Josie til portrettering. Under dette møtet med portrettmaleren Capaldi kommer romanens vendepunkt. Som leser har man gjennom boken akseptert Klaras tanker, at hun har et sjelsliv og også at hun har følelser. Ofte har hun vist mer følelser enn menneskene i boken. Men nå blir det klart at moren til Josie ikke har planer om at datteren skal portretteres på vanlig måte. Josie er syk, og hun skal gjenskapes slik at hun kan leve videre etter sin død. Klara er en del av denne planen til Capaldi og moren. Capaldi maler ikke et portrett, han lager en fysisk kopi av Josie. Klara blir fortalt at når Josie dør, skal Klara ha lært seg Josie så godt å kjenne at hun kan ta på seg den fysiske kopien av Josie og etterape Josie perfekt. Men Capaldi og moren drar det enda lenger. Hun skal ikke bare etterape Josie. Capaldi sier til moren: ”Den andre Josie vil ikke være en kopi. Hun vil være den samme, og du vil ha all rett til å elske henne akkurat som du elsker Josie nå. Det er ikke tro du trenger. Bare rasjonalitet.”
Moren og faren til Josie er skilt, men begge er med på denne avgjørende turen inn til Capaldi. Faren blir svært oppskjørtet under møtet. Etter besøket, og etter at Klara har blitt fortalt om planen, kjører Klara og Josies far en tur alene. De snakker om Klaras oppgave om å bli Josie. Faren sier: ”Jeg tror jeg avskyr Capaldi fordi jeg innerst inne har en mistanke om at han kan ha rett. At det han påstår er sant. At forskningen nå har bevist utover all tvil at det ikke finnes noe som er så enestående ved min datter, at det ikke er noe der som ikke moderne redskaper kan grave ut, kopiere og overføre.” Senere sier også faren til Klara at hun ikke bare skal være en imitasjon, hun skal bli til Josie. ”For en imitasjon ville ikke være nok, uansett hvor god den var. Du ville måtte lære deg hjertet hennes, og lære det til bunns, ellers ville du aldri bli Josie i noen meningsfull forstand.”
Hvordan går det så med denne planen om at Klara skal bli Josie? Heldigvis slipper de å iverksette planen. Josie blir frisk, ifølge Klara fordi solen gir henne kraft.
Som leser står man igjen med spørsmålet: Hva hvis historien hadde gått annerledes, kunne Klara fullverdig blitt til Josie? Er en perfekt kopi det samme som originalen? Mot slutten av romanen sier Klara: ”Mr. Capaldi mente at det ikke var noe spesielt inni Josie som ikke kunne videreføres. Han fortalte Moren at han hadde lett og lett, men ikke funnet noe sånt. Men nå tror jeg at han lette på feil sted. Det var noe helt spesielt, men det var ikke inni Josie. Det var inni dem som var glad i henne. Det er derfor jeg nå tror at Mr. Capaldi tok feil og at jeg ikke ville ha lykkes.”